Holdt i Stavanger 2004.
Kjære søsken, foreldre, besteforeldre, tanter og onkler. Kjære festdeltakere!
Vi er samlet her i dag for å feire en høytidlig begivenhet. XX nye verdensborgere har fått tildelt navn, navn som vil bli en viktig del av deres identitet i det samfunnet de nå skal ta del i.
Ritualer oppfattes av mange som noe som har utspling i den kristne religionen. Men slik er det selvsagt ikke. I alle kulturer og til alle tider, har menneskene hatt ritualer for å markere overganger i livet eller i omgivelsene. Som at grøden er i hus eller at solen snur. I hele verden markeres på ulikt vis barnefødsler, overgangen fra barn til voksen, inngåelse av partnerskap, og dødsfall. Humanetikken handler selvfølgelig ikke bare om å holde i hevd gamle skikker, kultur er noe som er i konstant utvikling. Men det er like naturlig for oss som sosiale vesner å også føle behov for å samles ved milepæler i live eller i våre omgivelser for å dele glede eller sorg. Og hva er vel mer selvsagt for en humanetiker enn å feire at det vi verdsetter høyest, nemlig et menneskeliv, har blitt til?
Humanetikken, eller den verdslige humanismen, som Human-Etisk Forbund er tuftet på, er formalisert i FNs Menneskerettighetserklæring. Den oppsummerer alle de, for oss selvsagte, rettigheter hvert menneske burde ha krav på, men som langt fra alle har selv i vår tid.
Begynnelsen av erklæringen for barns rettigheter oppsummerer det hele: "Menneskeheten skylder barnet det beste den har å gi."
Vår utfordring som medmennesker for disse nye verdensborgere er å gjøre det vi kan for å sørge for at hver og en av dem får en likeverdig sjanse, ikke til å bli like, men til å bli forskjellige - til å realisere det unike potensialet han og hun besitter.
Marian Wright Edelman skrev en gang: "Vi må ikke, når vi tenker på hvordan vi kan skape en forandring, ignorere de små daglige forskjellene vi kan gjøre, som over tid, lagt sammen blir til de store forandringene som vi ofte ikke kan forutsi."
Det eksisterer ingen fasit for hvordan man oppdrar et barn, og jakten på en slik utopi kan, i en hektisk hverdag, fort bli en hemmende følelse av utilstrekkelighet fremfor en inspirasjon. Barn trenger ikke planlagt oppdragelse, de trenger forbilder. Hvor bevisste du og jeg er på oss selv, og hvordan vi lever våre liv, har mange ganger mer effekt på barna rundt oss enn all verdens velmenende taler og gode forsetter. For om dere liker det eller ei kjære foreldre, oppdragelsen av deres barn er ikke bare opp til dere - vi er alle rollemodeller for deres barn.
Som foreldre vil dere også møte motgang og mange utfordringer uten enkle løsninger. Dere vil gjøre feil og dere vil angre bittert. Dette er en del av livet som barna ikke skal beskyttes mot. Det er gjennom hvordan dere takler disse utfordringene at dere oppdrar deres barn. Eller som Confusius sa: Lykken i livet er ikke å aldri falle, men å reise seg hver gang man faller.
Ikke glem at det kreves mange år med hard trening bare for å gjøre seg rimlig godt forstått i samfunnet. I det kommende året vil dere som foreldre være mest opptatt av at barnet deres skal lære å snakke og å gå. Enkelte som har vært der før dere vil sikkert ønske å legge til at i de påfølgende 20 årene vil dere bare vente på at de skal sitte ned og ti stilt.
Men hva skjer når barna oppleves som urimelige og tverre, hva er det de prøver å formidle? Hva om det er manglende evne til å uttrykke tanker og følelser som gjør dem slik? Forestill deg at de hadde språket og forståelsen til å legge igjen små gule lapper til dere, hvor det sto hva de egentlig mente og følte.
Hva ville det stå på dem?
- Ikke skjem meg bort. Jeg vet godt at jeg ikke burde få alt jeg ber om... jeg bare tester deg.
- Ikke vær redd for å være bestemt eller streng. Jeg foretrekker det... det gjør meg mer sikker.
- Ikke refs eller korriger meg foran andre hvis du kan la være. Jeg vil lytte bedre hvis du tar det opp med meg i enerom.
- Ikke bli for oppbrakt hvis jeg sier "Jeg hater deg". Det er ikke det at jeg hater deg, jeg har bare behov for din oppmerksomhet.
- Ikke beskytt meg mot konsekvenser. Jeg trenger å lære det selv, den harde måten.
- Ikke mas. Hvis du gjør det, vil jeg beskytte meg selv ved å fremstå som døv.
- Ikke gi meg lettvindte løfter. Husk at jeg blir dypt såret hvis løfter blir brudt.
- Ikke strekk min ærlighet for langt. For jeg skremmes lett til løgn.
- Ikke vær selvmotsigende. Det forvirrer meg fullstendig og gjør at jeg mister troen på deg.
- Ikke avvis meg når jeg stiller et spørsmål. Gjør du det vil du oppdage at jeg slutter å spørre og heller søker svar en annen plass.
- Påstå aldri at du er perfekt eller ufeilbarlig. Det gir meg et for stort sjokk når jeg finner ut at du er ingen av delene.
- Og husk at jeg ikke kan trives uten masse kjærlighet. Men jeg trenger ikke fortelle deg det hele tiden, gjør jeg?
Å oppdra et barn er som å fly en drage.
Du bruker år på å få dem opp fra bakken.
Du løper med dem til dere begge mister pusten. De kræsjer... de lander på taket... du lapper sammen, trøster og forsikrer dem om at de en dag vil fly.
Og endelig, en dag er de luftbårne.
De trenger mer line, og du slipper ut.
De rykker, og med hver vridning på linen er det sorg som blandes med glede.
Dragen blir fjernere, og du vet at det ikke er lenge til den vidunderlige skapningen vil kappe livslinen som knytter dere sammen og sveve der oppe som den var ment å sveve.... fri og alene.
Først da vil du vite at du har gjort en god jobb.
Til lykke med dagen alle sammen! Jeg ønsker dere mye vind i de neste 20 årene.
Og til slutt:
Gjør deres barn stolte av dere, slik at de vil streve etter å gjøre dere stolte av dem!
Takk.
Av Andreas Heldal-Lund
