Jeg føler du er inni meg, en klump, av sorg og glede,
du farer rundt i årene og leter etter redet.
Kan kjenne deg i føttene, det prikker og det kiler.
Det rykker brått i leggene når jeg i sengen hviler.
Om litt er du i knærne, støtten svikter og jeg faller.
Som en skadeskutt soldat ved fronten, ingen hører at han kaller.
Utpå dagen endrer klumpen ytre, til en sommerfugl av iskrystall.
Den flakser rundt i jakt på hvile inni magens kalde smertehall.
I mitt hjerte skraper den opp veggen; ved et uhell, må man tro.
Så til halsen for å svelle, gråtkvalt slår den seg til ro.
Hodet når den først på kvelden, stille lister den seg inn.
Uten å forvolde skade settes tankene i spinn.
Borti hjørnet står noen minner. Hva kan skjule seg bak dem?
Husker han dét virkelig ennå, trodde jeg han var så slem?
Sakte runder den et hjørne. Lar en tanke gå forbi.
Der er kisten med et hjerte, kan den åpnes og ses i?
Tør den ta det store spranget, hive krykkene og si:
-Jeg vil ha deg, min Andreas, jeg har kommet for å bli!
Men ingen kjærlighet i verden handler ene på fornuft.
Tar vi følelsene fra den får vi flammer uten luft.
Gi gjerne hjertet mitt all skylden, det tar sikkert på seg det.
Jeg har nemlig sett en sannhet som var skjult for meg i sted.
Den modnet bakom staheten og tiet ganske still.
Det å være hos min kjære er jo nettopp det jeg vil!
Så kom dagen jeg forsto det, men da var min kjære reist av sted.
Nå er alt jeg har den klumpen og den vil ikke gi meg fred.
- Andreas Heldal-Lund
