Det er en stille og litt kjølig kveld i skogen, på toppen av maurtuen treffer jeg en annen
maur på vei inn etter dagens økt.
-Hei venn, hvordan har du det? spør den andre mauren meg.
-Jo takk som spør, det har vært en hard dag, men nå skal det bli godt å komme inn i tuen, svarer jeg med et vennlig smil.
-Tenker du noen gang på hvorfor vi er her, og hva som skjer etter at vi dør? spør han mens vi et øyeblikk står sammen og beundrer utsikten.
-Det er klart man filosoferer over slikt fra tid til annen, hadde du noe spesiellt i tankene?
-Ja, der ute i skogen finnes det nemlig en allmektig og allvitende skogvokter som har skapt oss. Og hvis du ikke tror på ham og gjør som han vil, da vil han ikke ta vare på deg etter at du dør.
-Hva er ditt grunnlag for en slik utrolig påstand
-Jeg tror det er sånn, sier han. Og legger til at han føler en åndelig kontakt med skaperen. -Dessuten kan ikke alle mauene og hele denne flotte skogen ha blitt til av seg selv.
-Mulig det,
-Hvis du bare tror på meg, da vil du skjønne at jeg har rett. Du må åpne deg og slippe skogvokteren inn
-Men hvis vi små maur er så fantastiske at vi ikke kan ha kommet til uten gjennom å ha blitt skapt av en allmektig og allvitende skaper, hvem har så skapt vår enda mer fantastiske skaper?
-Han har enten vært i skogen i all tid, eller rett og slett skapt seg selv,
-Hva om tuen har eksistert i all tid, eller kanskje hele skogen? Det er vel lettere å tro slikt om noe man vet eksisterer, enn om noe man ikke ser? Kan ikke noe eksistere uten en plan eller uten å ha en bevissthet over seg? Skogen, tuen og vi er her, det vet vi. Din skogvokter er bare noe du føler og tror på. Tenk om det en annen plass i skogen er noen mye større og smartere maur, som alt - oss inkludert - er skapt for? Hva om det er vi som er skogens "planter", og skogvokteren din guds "maur", kanskje det er skogvokteren som er det utvalgte vesenet som skal opp i en himmeltue i evig tid? Hva tilsier at alt er til for oss? Er det ikke best for oss om vi ikke tror på slikt, og heller konsentrerer oss om det vi faktisk vet? Livet - her og nå. Ville ikke din skaper, tatt i betrakning at han vet hva vi vet, satt mer pris på vår tvil mot bedrag og feil, enn troen på en av mange likeverdige påstander? Livet her i skogen er jo så rikt og utfordrende, hvorfor har du behov for å tro på mer utover det, spør jeg i min nysgjerrighet.
-Du er bare trassig nå, hvordan kan du selv velge å ikke tro og samtidig forteller meg at jeg ikke har godt nok grunnlag for å tro? Du er jo like troende som meg! Og er ikke min tro med evig belønning etter døden tross alt mye bedre enn din?
-Nei, jeg synes ikke det. Jeg fristes ikke av et evig liv, jeg kan ikke skjønne hvordan vi maur kan trives i en slik tilstand. Kanskje er din tro mer behagelig enn min rasjonalisme, men jeg kan ikke av ærlighet til mitt intellekt velge hva jeg skal tro bare ut fra bekvemmelighetshensyn. Jeg vil tro på sannheten, ikke det som er mest behagelig. Jeg våger å åpent ta hva som måtte komme, ja, jeg våger til og med å akseptere at jeg en gang skal dø for og bli borte, hvis det er det som skjer. Våger du det?
Dessuten er ikke min tro likeverdig din, det er du som kommer med påstanden om en ekstra eksistens, ikke jeg. Derfor hviler også hele bevisbyrden på deg.
-Jeg vet det er en der ut som venter på meg, og det er en betryggende følelse. Du burde prøve.
-Skulle noe eller noen møte meg etter døden skal jeg takle det når det kommer. Er det en god skogvokter, som du sier, legger jeg min fulle tillit i at han også skjønner hvorfor jeg ikke trodde på ham når jeg levde. Jeg ville lyve og bedra hvis jeg tross min viten sa at jeg trodde på ham, bare en svært ond eller dum skogvokter ville straffet meg for å være ærlig.
-Du innrømmer jo at han godt kan finnes, for du har ikke noe bevis for at det jeg sier er feil.
-Nei, jeg kan ikke motbevise dine påstander. Men jeg påstår heller ikke noe, jeg bare forteller deg at det du serverer ikke holder vann. Kanskje finnes det mange skogvoktere, jeg har ikke snudd hver barnål eller klatret opp i toppen av hver gran og sjekket, jeg kan ikke vite om alt som befinner seg der ute. Og det vet jeg at heller ikke du kan. Derfor kan jeg ikke med fornuften i behold tro at dine teorier er mer rett enn mine, eller noen annens for den saks skyld. Særlig når dere alle mangler bevis og alt er så selvmotsigende.
-Du vil angre din trassige blindhet den dagen du oppdager at jeg hadde rett
-Det tror jeg ikke, for det er verken trass eller blindhet jeg taler. Om jeg dør i morgen vet jeg at jeg har gjort så godt jeg kunne utfra de forutsetningene jeg hadde i dette livet. Om jeg ikke tror på noen guder er ikke det fordi jeg ikke har søkt, det er fordi jeg ikke har funnet noen! Jeg går til døden med rent hjerte, for jeg har god samvittighet overfor de aller viktigste i mitt liv: nemlig mine medmennesker og ikke minst meg selv! Derfor er det uvesentlig hvem av oss som måtte har rett!
:-) Hedensk hilsen fra Andreas Heldal-Lund © Copyright 1995
Kopier gjerne denne novellen og spre den, eller lag linker. Men vennligst oppgi forfatter og gjør ingen endringer. Takk!
