Hei XX!

AH>Betegnelsen "vitenskaplig sannhet" er ikke det same som bare "sannhet",
  >for en ting er hva som faktisk er sant og noe annet er det hva vi vet.

XX>Her innrømmer du at vitenskapen har sine begrensinger, når det gjelder
  >hva som er sannhet.  Det lille vi vet er egentlig svært lite, men
  >allikevell virker det som om du synes det er mer enn nok for å være
  >skråsikker på at det finnes ingen Gud.

Har du noen gang møtt noen som har påstått at vitenskapen kjenner alle,
og bare, sannheter? Neppe.

Dimensjonen av "svært lite" er relativ. Siden vi ikke vet hva "mye"
eller "alt" er, kan vi bare måle mot hva vi tidligere visste. Da kan
vi si at vi i dag vet _veldig_ mye (og i morgen vil vi vite enda mer).

Jeg synes ikke "det er mer enn nok (kunnskap) for å være skråsikker på
at Gud ikke finnes". Det jeg sier er; basert på den kunnskapen jeg
_faktisk har_, er jeg sikker på at Gud ikke finnes. Om jeg vet nok
eller ikke er umulig å vite før jeg vet om jeg vet alt. Man kan ikke
basere seg på det man eventuelt _ikke_ vet, utenom folk som er villedet
av religiøse dogmer da selvfølgelig.
Selv ikke en gud ville med sikkerhet kunne sagt han visste absolutt
alt. Han kunne gjerne _tro_ han hadde skapt seg selv av intet eller
alltid eksistert, men hvilken garanti har han egentlig for det?

XX>At vitenskapen ikke har klart å frembringe bevis på at Gud eksisterer,
  >kan forklares med at vitenskapen har svært liten kunnskap om f.eks.
  >universet osv.  Jeg vil minne deg på, at for bare noen tiår siden,
  >mente vitenskapen at universet ikke hadde noen begynnelse (skapelse),
  >mens teologene på sin side mente at det hadde vært en begynnelse

Og før jødiske/kristne teologer fantes og kunne si det var det andre
fra eldre religioner som sa mer fornuftige ting. Å filosofere seg fram
til en antakelse uten noen fysiske bevis (=en fantasi) er fullt mulig,
Å overføre naturens 'årsak/virkning' til ens religion er da tross alt
ikke særlig oppsiktsvekkende heller.

Du bortforklarer vitenskapen med dens mangel på gude-bevis fordi den
"vet svært lite om universet", at de som skapte religionen visste enda
mindre burde tilsi at de da hadde enda mindre peiling på om det fantes
noen guder eller en skaper. Men slike argumenter gjelder kanskje bare
en vei for deg?

XX>(skapelse). Teologene fikk rett da Big Bang teorien forlå.  Når du

Ufattelig morsom påstand!

XX>hva du ikke vet. For det du ikke vet, er antagelig så ufattelig mye mer
  >en det du vet. Du nekter å se for deg muligheten til at det kan være noe
  >der ute, som du ikke kan fatte.  Og det kan være det vi forbinder med

I lige måde! Om man tror på den kristne guden så har man låst seg enda
mer fast, man står til øra i en myr. Jeg har ikke fjernet noen mulighet
for å se noe, finnes det en gud og han kan sanses så er ikke det noe
problem. Men per i dag finnes det IMO ikke noe fornuftig som skulle
tilsi at han gjør det, da trekker jeg den eneste mulige fornuftige
konklusjonen.

Ateisme er ikke dogmatisk, den sier ikke absolutt til noe. Den baserer
seg til enhver tid på det som faktisk sanses. Endres det faktiske så
sikrer ens logiske syn på virkeligheten at man greier endre seg med.
Religioner er derimot dogmatiske, den lager endelige oppfatninger om
tingenes tilstand uten at man har muligheten for å se eventuelle feil i
den eller lenger søker etter andre og nye bevis.

Der ute er det nok ufattelig mye mer enn vi kan fatte, men det er neppe
alt der ute. Og selv om vi ikke kan fatte alt, så kan vi nok fantasere
om ting som ikke er der ute og!

XX>Gud.  Jeg ser ikke bort fra at vitenskapen i fremtiden kan finne spor
  >etter gud, og det er mulig at de allerede har det.

Og intill den gjør det, tror du at han finnes..... logisk, veldig
logisk......

XX>Universet er som forubestemt for å innholde liv.  Grunnlaget for liv
  >balanserer på en knivskarp balanse som forbløffer vitenskapsfolk.

At universet inneholder liv er et faktum, det som hadde vært
oppsiktsvekkende hadde vært om vi fant ut at universet ikke hadde
forutsetningene for å inneholde liv. Da hadde ditt forsøk på
sensasjonalisering kanskje hatt en verdi.

DP>står karbon.  Når prossesen mot alle odds likevel lykkes, skyldes det bare
  >at karbonatomet har et energinivå som gjør dannelsen lettere.  Kjerne-
  >kreftene er altså innredet slik at de begunstiger dannelse av karbon.
  >Det kan nevnes utallige andre eksempler på hvordan naturlovene synes å
  >være forutbestemt for et univers der det finnes liv.

La oss si si at oddsen er 1.000.000 til 1, bare for å ha et tall å
jobbe med. Nå ser det ut til at eksplosjonsenergien etter TBB er større
enn massenes tiltrekningskraft - derfor utvider også universet seg nå.
Det er bred enighet om at universet med stor sannsynlighet vil komme
til et punkt hvor det vil trekke seg sammen igjen. Kanskje fører dette
til et nytt TBB, kanskje er dette en pulserende effekt som har skjedd
"uendelig" ganger før - og vil skje for alltid igjen. 1 million er ikke
noen tall i universell sammenheng, og oddsen sier oss at sjansen for at
det en gang vil skje er tilstede. Denne gangen skjedde det, denne
gangen ble det nok karbon i universet - derfor lever du her akkurat nå
og kan sanse det! Ikke tilfeldig, men heller ikke planlagt av noen.

Hørt om 'Occam's Razor'?

"Det er et utrolig komplisert univers der ute som ble til gjennom en
 naturlig prosess."
"Det er et utrolig komplisert univers der ute som og det er en gud der
 ute som skapte hele universet."

'Occams Razor' sier noe sånt som "ikke multipliser eksistenser i
unøde". Hvis du kan forklare noe uten å anta en eksistens av noe,
så gjør det. Eller enda enklere: Velg den enkleste løsningen!

Å akseptere universet er komplisert nok, å akseptere en skaper av alt
dette er enda mer komplisert. Det første valget er tilstrekkelig, og
iallefall langt lettere å forstå enn nummer to som antar to eksistenser.

(nå kan selvfølgelig noen ødelegge denne gode teorien med å komme med
den enda "enklere" forklaringen; nemlig at ingenting finnes der ute,
det er bare innbildning alt sammen. Men så lenge ingen av oss anser det
som et alternativ så teller det heller ikke inn.;)

XX>Det kan nevnes utallige andre eksempler på hvordan naturlovene synes å
  >være forutbestemt for et univers der det finnes liv.

Det kan nevnes utallige eksempler på at dine handlinger synes å være
forutbestemt, mye er tilsynelatende - særlig for dem som sitter med
begrenset kunnskap om årsakene bak handlingene (årsakene).
En skeptiker innrømmer sin begrensninger, han/hun prøver ikke forklare
noe uten skikkelig grunnlag. Det gjør derimot de religiøse hele tiden.

Jeg vet hvem jeg stoler mest på.